Er du stolt av slektsnavnet ditt?

For de aller fleste er det sterke følelser knyttet til slektsnavnet eller etternavnet som vi gjerne sier.

Slektsnavnet vi bærer berører oss på godt og vondt. De som har vonde følelser til slektsnavnet sørger som regel for å skifte til et annet navn de har rett til å bruke.

De som har et sterkt og godt forhold til navnet sitt bærer det med stolthet.

Mange skifter slektsnavn når de gifter seg fordi de opplever det som en styrking av ekteskapet og den kommende familien. De ønsker at alle i familien skal hete det samme. Andre ser slektsnavnet sitt som en så viktig del av identiteten at det er uaktuelt å bytte.

Noen er gift med en ektefelle som har et navn så sjeldent at de bytter slektsnavn bare på grunn av det. De ser verdien av at navnet får leve videre og gir avkall på sitt eget.

Av og til knytter folk så sterke følelser til slektsnavnet at de er villige til å begå hærverk på offentlige skilt om stedsnavnet har en annen stavemåte enn den de selv bruker i slektsnavnet.

For det finnes en oppfatning av at slektsnavn, gjerne med en bestemt skrivemåte går mange hundre år tilbake i tid. At stedsnavn og slektsnavn er to sider av samme sak.

Derfor blir mange provosert når de blir utfordret på oppfatningene sine om slektsnavn.

Selv om stedsnavn og slektsnavn på en måte har en felles historie så er den er slett ikke slik som mange tror.

La meg fortelle deg om min oldefar, Anton Trondsen som var det han hette da han ble født i 1872 på gården Stranden på Åfarnes i Romsdal.

Som voksen bosatte han seg i nærmeste by Molde. I byene brukte folk slektsnavn. Han ville gjerne ha navnet på gården han kom fra som slektsnavn, men han kalte seg ikke Anton Trondsen Stranden, men Anton Trondsen Strand. Hvorfor? Jo, fordi det ble regnet som finere med et navn i ubestemt form.

Ser jeg på kartet i dag har kartverket bestemt navnet på gården til Stranda. Og vet du, det er selvsagt riktig. På romsdalsk vil vi si strainna. Hvis jeg bodde der ville jeg ikke i min villeste fantasi finne på å klusse til veiskiltet slik at det ble likt mitt etternavn som er Strand.

Det er ikke bare fordi jeg er en lovlydig person, men fordi jeg vet forskjellen på slektsnavn og stedsnavn. Skrivemåten til slektsnavnet bestemte nemlig min oldefar selv, helt etter sitt eget forgodtbefindende slik han syntes det lød finest. Stedsnavnet derimot, det som har gitt gården navn, er veldig gammelt og kartverket har bestemt skrivemåten etter gammel uttale og betydningen av denne.

Stedsnavn og navn på matrikkelgårder er kulturminner og de skal vi som privatpersoner ikke forlange å tukle med. Stedsnavn er nasjonal eiendom som forteller historie!