Ekte eller uekte?

Ekte eller uekte? Spørsmålet synes fjernt for oss i dag, men det er ikke lenge siden dette var hverdagen på prestekontorene rundt om i landet.

Hvordan kunne man finne på å si at et barn var uekte, tenker du kanskje? Og mange adresserer dette «uvesenet» til kirken og kristendommen, og synes det vitner om alt det fæle som er gjort i religionens navn opp gjennom årene. Men er det hele bildet?

Dersom vi går til historikken finner vi ganske raskt at prestene var pålagt å kartlegge om barn var født i eller utenfor ekteskap. Så sent som i 1877 ble denne plikten stadfestet i en kongelig resolusjon. Det var ikke kirken som bestemte dette, men staten. Å få barn utenfor ekteskap var i ulik grad straffbart frem til 1902. Det var nedfelt i lovverket.

Så kan man argumentere med at lovene staten styrte etter var påvirket av kristendommen, og det har du selvsagt rett i. Men likevel er det ikke det fulle og hele bildet. Motivene bak praksisen var ulik for kirke og stat.

For det dreide seg aldri bare om dyneløfting og spørsmål om synd, skyld og skam. Staten hadde sin helt egen agenda i dette spørsmålet. For staten, og under den det enkelte lokalsamfunn, var det flere ting som var viktig. For det første at de som fikk barn kunne forsørge dem. Det sier seg selv at en kvinne som fikk barn uten å være gift ville slite med å forsørge barnet. Når hun selv ikke kunne gjøre det, ble byrden lagt over på andre, enten slektninger eller fattigvesenet. Siden det var knappe ressurser, var det derfor viktig å ha seksualiteten innen ordnede former for å motvirke fattigdom.

Registreringen fikk også en praktisk side. Fra 1821 ble underholdspenger innført for barnefedrene. Og i 1917 fikk de uekte barna arverett. Da var det viktig å vite hvem fedrene var for å sikre disse barnas økonomiske rettigheter, for å sikre dem en verdig oppfostring.

Det var også viktig å føre statistikk over hvor mange barn som ble født uten at foreldrene var gift, slik at man kunne sette inn tiltak der det var nødvendig.

Mange barn født utenfor ekteskap fikk en vond oppvekst. Ikke først og fremst fordi de var «lausunger» og «avlet i synd og skam», men fordi de måtte vokse opp uten kjærligheten fra foreldrene. Aller verst hadde de det som ble satt bort mot betaling hos fremmede. Det ble ofte en omflakkende tilværelse der de ikke fikk det de hadde krav på hverken av pleie, mat eller klær. Dette har jeg sett mange eksempler på i kildene. Noen var heldige og ble godt behandlet, men mange hadde det dårlig.

Det er lett å glemme dette i dag når enslige mødre har helt andre muligheter til å forsørge og oppdra barn, med god hjelp i økonomiske stønadsordninger og barnehageplasser.

Så vær forsiktig med å se på fortiden med nåtidsbriller på. I fortiden var det andre livsvilkår og andre hensyn å ta.

Se nyansene.

Orphans av Thomas Benjamin Kennington (1856–1916), Public domain, via Wikimedia Commons