Ta vare på minnene dine

Når vi forsker på slekten er det lett å overse den nære historien og aller nærmest er våre egne minner. Det vi selv har opplevd.

Derfor spør jeg deg: tar du vare på minnene dine? Skriver du dem ned?

Jeg er født i 1964. Når jeg tenker på barndommen min slår det meg hvor mye verden har forandret seg siden den gang.

Tv-apparatet med sort-hvitt bilde, og barne-tv med voksne som hadde kledd seg ut som mummitroll og snakket svensk. Den første månelandingen som skulle brenne seg slik inn i minnet.

Bilen til bestefar som hadde sofa i forsetet og der broren min og jeg satt, uten sikkerhetsbelte, mellom besteforeldrene våre.

Nye sandaler i Bergen og skjenn av mamma fordi jeg skrapte de opp på brosteinene allerede første dagen.

Alle de kvalmende turene med Hurtigruten i dårlig vær over Stadt for å besøke besteforeldrene i Molde.

Gleden over å samle kastanjer til å lage pinnedyr av, under de store trærne ved Bullahuset, huset til Ole Bull på Osterøy midt i strilelandet.

Tårene da vi måtte flytte og jeg ikke fikk ha med meg den gammeldagse trepulten min. Savnet etter vennene.

De snørike vintrene. Beksømskoene som var iskalde selv om vi hadde hjemmestrikkede raggsokker på. Våte polvotter som vi stadig måtte inn for å skifte. Skiene vi smørte med lysestubber.

Skoleårene på Nordmøre, innerst inne i en trang fjord, der solen ble helt borte midtvinters. Turer på sparkstøtting med venninnene. Det gnistrende nordlyset over oss. Lengselen etter noe…

Skypumpene som ble dannet mellom fjellskarene og som de gamle sa hadde løftet stabbur fra stabbesteinene. Vannet de virvlet opp på fjorden. Redselen da en skypumpe løftet meg opp og slengte meg midt i bilveien.

Plukke stein, hesje, fiske, mate kopplam. Brenne bål på svabergene i elva og koke suppe. Dra opp gulrot, tørke jorden på gresset og spise. Lukten av fuktig gress inne i det gamle spissteltet til bestefar som vi fikk låne. Skyte med pil og bue vi hadde spikket selv.

Kakafonien av fuglesang hver vår. Klatre i trærne og lete etter fuglereir. Komme bustete og lykkelig hjem med fugleskitt i håret.

Visst er jeg glad for alt som er nå, men likevel får disse minnene meg til å lengte. Denne verdenen er borte, og jeg kjenner at jeg savner den.

Likevel er den i meg. Alt det jeg har opplevd, har gjort meg til den jeg er.

Tenk om alle som var før deg hadde skrevet ned det de husket fra sin barndom. Hvilken verdi ville det hatt for deg?

Husk at du er en i rekken. At dine minner en gang kan bli høyt skattet av de som kommer etter deg.

Ta vare på minnene dine.

Skriv!