Noen tanker rundt jul, kulturhistorie og mangfold.

Kulturhistorien er en arv fra fortiden, vår felleseie. At dette felleseiet finnes er et resultat av historiens gang, på det andre mennesker før oss har tenkt og ment ut fra sin egen samtid og de rammene den satte for tanker og livsutfoldelse. I denne kulturhistorien er også julen og juletradisjonene våre. Noen tråder strekker seg langt tilbake i tid, andre kortere.

Jeg synes det er viktig å ta vare på julens kulturhistorie og tradisjoner.

Er du ateist, så feir at solen snur.

Er du kristen så feir at Jesus ble født.

For ikke mange dager siden hørte jeg på radioen at mange muslimer også feirer jul, men på sin måte. For det er det som er det fine, man kan legge til og trekke fra og endre slik at det passer for den enkelte. På den måten kan alle feire jul uansett livssyn. Det handler om hva vi legger i det selv.

Det vi ikke bør gjøre er å dyrke en kultur der vi er mer opptatt av å bli krenket av andres livssyn og tradisjoner enn å være åpen, undrende og inkluderende i vårt møte med våre medmennesker.

Vi tar ikke skade av å delta i andres tradisjoner og ritualer en gang iblant. Ikke barna våre heller. Slike opplevelser er tvert imot en del av dannelsen, en del av det som gjør oss til trygge, opplyste og hele mennesker.

Da jeg studerte hadde jeg en iransk venn. Han er et av de fineste menneskene jeg har møtt. En gang spurte han meg om han kunne be en bønn sammen med meg. Jeg sa selvfølgelig ja. Det var et nydelig øyeblikk selv om vi ikke delte tro.

Noen år senere kom en medstudent og spurte om barna mine kunne få komme hjem til henne og ha en samlingsstund sammen med hennes barn som var bahaier. Jeg sa ja fordi jeg mente det ville være fint for mine barn å få oppleve en annen religion.

Farmoren min var invitert til et overgangsritual for en tamilsk jente. Hun gjorde de samme ritene hun så de andre gjestene gjorde. Så skulle alle be en bønn for jenta. Farmor sa:

 – Jeg kunne ikke den bønnen, men jeg ba Fader Vår inne i meg.

Hun ønsket det beste for jenta og gjorde det på sin måte. Uten å ta avstand for det fremmede, uten å markere «sitt syn», men på den måten hun best kunne og på en respektfull måte.

Farmoren min var trygg i sin tro og i sin kultur derfor hadde hun ikke noe behov for å ta avstand. Hun var et åpent og fint menneske med et stort hjerte for andre.

Min ex-mann som er agnostiker blir rørt til tårer av kirkemusikk, musikk laget til Guds ære. Han tar ikke avstand fra musikken for som han sier, det er jo kulturhistorie. Det samme gjelder salmer og sanger. Det går an å delta i sang med tanken om at dette er tradisjon og kulturhistorie. Eller du kan være stille og bare ta den inn, den stemningen og de tankene du får. Det er opp til deg.

Jeg tenker at verden vil bli et bedre sted om vi alle kan være litt rausere med hverandre. Ikke være så lettkrenkede og opptatt av å fremme vår egen tro eller ikke-tro. Være nysgjerrig, være åpen. Ta vare på kulturarven og på menneskelig livsutfoldelse og la andre gjøre det samme.

Visst skal det være religionskritikk og arbeid for at det som ikke er bra i kultur og tradisjon skal endres, men det er en stor forskjell på å være kritisk og det å være direkte fiendtlig av prinsipp.

Alle mennesker søker etter noe som er større enn seg selv enten det er i ulike religioner eller i vitenskapen. Det er et menneskelig behov. Ha alltid respekt for at andres søken kan være ulik din egen.

Vær et dannet menneske.

Vi bor alle under den samme stjernehimmelen.