Tenk før du kaster!

Det er skremmende lett å kaste dokumenter, papirer, dagbøker – og hyttebøker uten å ta stilling til om de inneholder noe av verdi. Dette blir ofte gjort i hastverk etter et dødsbo eller ved en annen anledning da tiden er knapp og en gjerne vil ha ryddet fortest mulig. Slik går mange ting av stor verdi tapt, ikke bare for den enkelte familie, men også for vår felles historie.

Tidsvitner kan man finne på de mest uventede steder. Teksten jeg nå vil dele med deg er skrevet av min mormor Margot. I april 1940 flyktet hun med søsteren Sigrid til hytta Trollheimen. Trollheimen lå ved Langvatnet i Molde. Teksten er ordrett avskrevet av min mor og forteller om stor dramatikk.

Det er som jeg hører hjerteslagene til min mormor mellom linjene.

Takk kjære Trollheimen for den trygge borg du har vært for oss i disse uforglemmelige dager.

Mandag den 15. apr. 1940 gikk ropet ut over hele verden fra Vigra kringkaster «Molde blir bombardert». Vi sprang i kjelleren da flyene kom, og der fikk vi opleve og høre de svære drønn av bombene som falt og skarpe skudd fra orlogsbåten «Trygg» som lå ved kaia.

Det redselsfulle hadde hendt som vi alle hadde fryket, men håpet på å bli skånt for. Mangt et rop blir i denne stund sent til Gud som nu var den eneste som kunde hjelpe. Og bønner blev hørt. Ingen mennesker blev drept.

Flyene surret i flere timer over byen og barn og voksne kom i flokkevis opover for å søke ly i skogen. Av frykt for at også vårt hjem skulde bli rammet fant vi det rettest å komme litt lengre vekk. Det blev værst for mor, for snøen var bløt, og vi brøt til stadighet igjennom. men det gikk fint. Bombarderingen var forbi, og bare en gang måtte vi legge oss ned for et fly som kretset rett over oss.

Da verste skrekken var stilnet, måtte vi i all hast pakke sammen det aller nødvendigste for å komme oss bort fra byen. Nu var Trollheimen det trygge sted for oss. Men hvem skulde være hjemme og passe kuene. Da sa far rolig og bestemt « Jeg skal være hjemme hva som enn hender.»

Sigrid og jeg drog først. Edna og Lars sørget for bil til mor, så hun kom sig til Fræna. Aldri har veien til Trollheimen vært så lang som da. Otte ganger måtte vi legge oss i sjul under trær for fly. Ustanselig hørte vi at sirener varslet fare i byen. Men da vi først var fremme og Edna og Lars var kommet efter, følte vi oss trygge.

Vi hadde en rolig natt og sov godt, men tidlig neste morgen hørte vi flyene igjen på vei til Molde. Skulde også denne dagen bli like grufull, men ingenting hendte. Tyskerne var visst foreløpig fornøid.

Edna og Lars reiste nedover til byen igjen og overlot oss til oss selv. Vi hadde såpas mat at vi skulde greie oss noen dager. Gode naboer er det også her, og alle er så hyggelige, så vi har hatt det så godt sammen. tiltross for redselen hva det næste vilde bli.

I dag den 17. er det bare et par ganger vi har hørt duren av fly. Våre tanker er altid hos våre kjære, og hvordan de har det. Edna og Lars er ikke kommet op igjen. Men til vår store glede fikk vi i dag besøk av en god venn, herr Nygaard. han kom med mat til oss og nyheter fra civilisasjonen.

Alt er nu rolig, og butikkene er delvis opnet igjen. Vi har bestemt oss for å gå hjem i kveld, for å snakke med far. Hva tiden herefter vil bringe oss for stå i Guds hånd. Det er vor bønn at vi må få leve ennu en stund, så vi kanskje vi får anledning å gjøre litt godt og sprede solskinn rundt om.

«Gud signe vårt dyre fedreland og lat det som hagen bløma.»

Margot. Sigrid

Hvordan er det med deg? Tar du deg tid til å undersøke hva som er av verdi når du, eller noen av dine nærmeste, rydder?

Ikke la skattene gå til grunne.

Ha konteinerskrekk!