Hva er et kvinneliv verdt?

Pappa kom hjem fra en begravelse og ristet på hodet. Det var en eldre dame som var død, og da barna skulle holde tale over moren hadde de ikke annet å si enn at hun hadde vært snill, var flink til å lage mat og til å stelle i huset.

– Er det ikke mer igjen etter et kvinneliv, spurte pappa. Han virket oppriktig lei seg. Å være en snill og flink husmor var et ideal for den generasjonen, men likevel. Det må da være noe mer?

Mamma brukte mye tid med faren sin. Hun fikk han til å fortelle om oppvekst, utdannelse og arbeid. Om hva han drømte om da han var ung. Informasjonen ble til en fin artikkel som både hun og vi er glade for å ha. Men når vi snakker om det nå sier hun ofte, jeg spurte aldri moren min. Jeg vet faktisk ingen ting om hva hun gjorde før hun giftet seg. Dette angrer hun bittert, for moren døde mange år før faren.

I bygdeboksammenheng ser jeg ofte at slekten er mest opptatt av å formidle mennenes historie. Det kvinnene har gjort blir ikke dratt frem i lyset. Ofte er det de eldre kvinnene selv som står for denne tåkeleggingen av egen innsats, kanskje som en slags misforstått eller tillært beskjedenhet.

Her har vi alle et ansvar. Jeg tenker at om vi ikke er nysgjerrige, åpne og stiller spørsmål så mister vi et hav av informasjon om kvinner og de livene de har levd. Informasjon som er viktig for å forstå fortiden i hele sin bredde.

Viktige spørsmål du kan stille er: Hvor lenge gikk hun på skolen, måtte hun jobbe hjemme og med hva? Hva gjorde hun i fritiden? Hvilke interesser hadde hun? Hvilke evner hadde hun? Hva drømte hun om? Når begynte hun å jobbe og med hva? Når giftet hun seg? Hvor mange barn fikk hun? Levde alle barna opp? Hvordan var arbeidsfordelingen i hjemmet? Hvilke interesser hadde hun utenfor hjemmet? Arbeidet hun og med hva? Hva syslet hun med etter at barna ble voksne?

Og slik kan vi fortsette i det uendelige. Sannheten er at et liv er et skattkammer av evner, talenter, drømmer og opplevelser.

Så er det en sørgelig kjennsgjerning at vi ikke alltid har noen vi kan spørre direkte. Hva gjør vi da? Først og fremst ville jeg tenkt på om det finnes venninner, barn eller barnebarn som kan vite noe, som sitter på kunnskap eller materiale som kan gi oss noen spor. Det er alltid noen som vet noe. Vær kreativ.

Dernest gjelder det å bruke kildemateriale for det det er verdt. Hva kan du lese ut av de opplysningene du har? Hva står mellom linjene? Hvilke spørsmål og tanker får du?

Ta vare på «dine kvinners historie. Og er du kvinne, så husk å inkludere deg selv.

Lykke til!