Utferdstrang

Det er forskjell på folk før som nå. Mens noen bodde på samme sted hele livet og knapt var utenom bygda, var andre stadig på flyttefot.

Hvorfor hadde noen slik utferdstrang og andre ikke? Faren min sa ofte da jeg vokste opp at de det var noe ved, de reiste ut mens de det ikke var noe spesielt med, de ble.

Hadde han rett? Jeg vet ikke.

De som hadde gård og grunn og et godt utkomme der de var, hadde jo strengt tatt ingen grunn til å flytte på seg.

Jeg tenker at flytting ofte må ha handlet om utsikter, ressurser og muligheter. Men ikke bare. Noen hadde mer utferdstrang enn andre. De bare måtte ut for å se hva som fantes bak de blånende fjellene, hva som var bak horisonten der hav møtte himmel.

For noen var flytting uttrykk for sosial mobilitet: fra dårlige kår til bedre kår – eller omvendt.

Noen flyttet fra noen eller noe.

Andre flakket rundt etter tilfeldig arbeid av ren nød, eller rett og slett fordi de likte å reise.

Noen var ærlige, noen var uærlige, og noen befant seg i en gråsone.

 Noen reiste til en mann eller en kvinne…

 Noen var drevet rundt av en glødende overbevisning, politisk eller religiøs.

 Uansett innebar alltid det å flytte på seg nye opplevelser og muligheter på godt eller vondt.

 Det er i det hele tatt mye å grunne over når det gjelder reising og flytting.

Hvor reiste de som var før deg?

Hvorfor flyttet de?